Bypåske

Skjærtorsdag. Lyder av enslige biler trenger seg gjennom luften og opp til vinduet mitt. Lyder som jeg, her i Oslo, forbinder mer med natten, men som nå opptrer på høylys dag. Byen er tom, men tømmes fremdeles. Jeg går meg en tur.

«Det må være merkelig å komme til Oslo som turist på en dag som denne» tenker jeg, mens jeg ser noen sør-øst asiatiske turister som tar bilder foran tigerstatuen på jernbanetorget. «Står det noen plass i turistinformasjonen at påsken i Norge handler om det motsatte av Oslo?»

Rumenerne som normalt sitter gatelangs oppover Karl Johan har i dag valgt å slå av en prat ved jernbanetorget. Når nesten hele næringsgrunnlaget har forsvunnet til fjells, forstår jeg dem godt. «Kanskje de følger dem til fjells neste år» tenker jeg, og ser for meg at de sitter der, med koppene, krykkene og trekkspillene sine, langs de mest populære skiløypene.

Nesten alt er stengt. Jeg trasker hjem og hører på lyden av enslige biler som tømmer byen ytterligere.

Kuriositet

For mange år siden; i en tid der jeg fikk et sterkt behov for å definere meg selv, definerte jeg meg selv som nysgjerrig. Faktisk var nysgjerrigheten min det jeg holdt fram som det største og viktigste trekket ved meg som person. Jeg er bare rett og slett ekstremt nysgjerrig.

Jeg vet hva du tenker, men nei; jeg kan ikke fordra realitykonsepter og kjendiseri. Faktisk vil jeg påstå at folk som ser på Paradise Hotel og som leser Se og Hør gjør det mer på grunn av et ønske om trygg og forutsigbar underholdning enn på grunn av nysgjerrighet. Begge deler er nøye redigert for å bekrefte konsumentens fordommer og forsterke stereotyper; det er folk i mediet, ikke konsumenten som skal være den dum.

Det jeg derimot er evig nysgjerrig overfor er det uforutsigbare. De stadig nye frontene. For å kunne forstå disse spørsmålene, som jeg så gjerne vil, blir jeg også nødt til å forstå konteksten deres. Kunnskap som strider mot almenn logikk, som man ikke automatisk og intuitivt tar uten videre. Å la en stadig økende grad av kontekst male nye bilder av kunnskap man sitter med fra før, nye vinklinger og teorier. Dette er mat for det nysgjerrige hodet hvis sannhet bare er sannhet til det neste laget kunnskap er avdekket.

I fysikken, og i andre naturvitenskapelige fag, heter det seg at «hvorfor-spørsmål» er problematiske fordi de er helt avhengige av kontekst og fellesforståelse for å kunne besvares på en måte som gjør den spørrende parten klokere. Det er derfor lettere for forelesere og lærere å bare fortelle sine elever i disse fagene at «det bare er sånn» og gi signaler om at man muligens vil kunne se et større bilde etterhvert. Dette er fryktelig synd, fordi at selv om at man ikke kan besvare «hvorfor-spørsmålet» tilfredstillende, så betyr ikke det at spørsmålet ikke er verdt å spørre seg.

Innen designtenkning derimot har spørsmålet «hvorfor» en mye mer sentral plass. Det er vel kanskje derfor de kreative yrkene fungerer som en svamp for mislykkede intellektuelle; personer som når de var barn kanskje var spesielt begavede (og dermed lett understimulerte) og som stilte for mange spørsmål til at lærerne og de voksne orket svare, eller kanskje hadde det for lett, for lenge til at skolesystemets grunnleggende struktur bidro med mening for dem. De som aldri klarer å bygge seg opp en struktur og dermed, over tid, ser sine mer middelmådige jevnaldrende oppnå bedre resultater kun fordi progresjonen ikke passet dem.

En ting er i alle fall sikkert; de av dem som klarer å verne om den iboende nysgjerrigheten sin og komme inn i et yrke eller et miljø som de finner stimulerende har mye å fare med og er ofte de beste systemkritikerne, de mest innovative tenkerne og de største oppfinnerne. Selv i et samfunn hvor det alltid er de middelmådige som skal bejubles.

Nysgjerrigheten min får du aldri.